Rapport fra Hollænder’n 2007

Balluba var alene om å ivareta Balladens ære i årets Hollenderseilas. Jeg skal ikke trette den opplagte leser med beklagelser i så måte, men det måtte nå bare konstateres. Non Stop var også påmeldt, men måtte melde avbud etter et ublidt møte med moder Norge en snau uke før start. Ombord var admiral, Mette Klann, vinsjegorilla Steinar Eilertsen og og undertegnede. Vi seilte i minste LYS-klasse med 14 startende, derav kun 6 båter med lavere lystall. Balladen er nok ikke den raskeste på fjorden lenger - men duverden – vi konkurrerer utmerket i forhold til vårt lystall. Det ser vi også i Soon Seilforening der vi sjelden er utenfor pall-plass på onsdagene.

Men til saken. Årets Hollenderseilas startet for vår del kl 09.10 i avtagende flau nordøst. Vi kom oss pent avgårde ved ytre bøye og la kursen litt lenger ut i fjorden enn raskeste vei mot første runding – Gullholmkrakken. Vi holdt greit følge med Expressene sydover for spinnaker. Vindfeltene fordelte seg nogenlunde tilfeldig utover fjorden slik at man vekslet på å lede på øst og vestsiden. Her gjaldt det å bruke den vinden man fikk, og ikke minst, være på rett sted når det kom noe mer vind av betydning. Det var meldt sønnavind kl 10, men halv tolv var det fortsat stille. Det lille som var begynte å veksle noe i retning, og inndikerte at noe var på gang. Og sønnavinden kom, men ikke slik solgangsbrisen gjerne kommer – som en klart definert skygge som kryper nordover, neida, her skulle det gå stille og rolig for seg. Vi valgte fortsat en vestlig kurs, og fikk etterhvert styrefart i båten. For babords halser utover fjorden fikk vi bedre og bedre høyde – vinden dreide østlig selv om skipperen hadde ment at vestlig var mest sansynlig. Veivalget viste seg likevel riktig ettersom det var mindre vind inne ved Jeløya. Man skal jo ikke forstå allt heller.

Mot runding ble vi tatt igjen av deler av feltet som startet bak oss – fri vind var umulig å oppdrive, men det gjaldt jo konkurrentene også. Vi hadde følelsen av å runde greit plassert, selv om noen av Expressene rundet før oss. Av en eller annen merkelig grunn startet 3 Expresser i egen klasse, mens 3 stertet i vår LYS-klasse. Vi ante en feil et sted, men kunne jo uansett ikke gjøre stort annet enn å seile så fort som mulig.  Andre konkurrenter var til synelatende på betryggende avstand. Fra Gullholmkrakken var det fokkeslør i tiltagende sønnavind over til Hortenskrakke. Rundingen var i år deffinert til alle stakene, og ikke som ifjor der det var sterk tvil om banen. Derfra var det tett med båter som gikk innenfor Bastøy. Vi vurderte sjansene til å seile i fri vind vesentlig bedre utenfor, og valgte det. Endelig kom skipperens dreining mot vest ogs, så vi stod nesten opp langs lo kyst. Vinden frisknet til noe som lignet frisk bris, og stemningen var upåklagelig. Vi så enkelte konkurrenter med bedre lystall bak oss noe som også hjalp. Da vi møtte båtene som valgte vestsiden av Bastyøa var det ikke lett å bli sikker på noe som helst. Vi tok noen kontrollslag mot land for å unngå for mye sjø ute i fjorden, og følte vi hadde grei fart mot Teinebåen ved Valle. Da vi ko klar av båtene som skulle til Hollenderbåen oppdaget vi Hanada – en Vindø 45 vi kjente fra før – litt vel nærme bak oss. Såvidt jeg kunne skjønne burde vi seilt fra dem på frisk kryss, langkjølet og tung som den er. Dette lovet ikke særlig bra for sløren hjem der de ville nyte godt av sine drøye 33 fot.

Vi hadde en fin runding, og var raskt oppe med spinnaker. 3 Expresser lå like foran, men værre var det med Vindøen bare 5 minutter bak. SMS-tjenesten avslørte da også det vi trodde. Vi lå på andre, ti minutter bak Hanada. Fint med disse SMS-rapportene forresten, man slutter liksom ikke helt å imponeres over teknikken. Snittfart og plassering kommer raskt i retur. Sløren over fjorden gikk så det suste, men fart mellom 6 og 7 knop. Ved runding svartskjær var Vindøen maginalt lenger bak, men vi øynet et håp. Expressene holdt vi greit følge med, og det lovet godt. Runding og jibb gikk bare sånn passe bra – vi hadde full spinnaker hele tiden, men full kontroll skal vi vel ikke påberope oss. Barber-hal til spinnakerskjøtene kommer høyt på mekke-listen for høsten/våren... De fleste valgte å gå øst for Sletterøyene og Eldøya – vi var litt bekymret for å miste vinden bak Eldøykollen, men vi stod ikke opp vest for sletter med spinnaker, så det fikk gå. Selv i etterpåklokskapens navn er det ikke godt å si hva som lønte seg. Denne eksakte vitenskap har jo blitt utrolig godt målbar når stadig flere båter utstyres med gps-tracking http://www.kns.no/Norsk/REGATTA/Hollanderseilasen/Tracking/ . Minste lysklasse - der vi hører hjemme - ble riktignok ikke begunstiget med slike, men man kan jo se hva som lønte seg for de andre.

Videre nordover økte vinden ørlite. Vi noterte ny fartsrekord (uten medstrøm) med 8,5 knop. Avstanden til Expresser var omtrent den samme, og til Vindø 45 kanskje en tanke lenger. Vi smøg oss foran en bastøferge og bak en annen Expressen bak måtte vike, fikk en broach og var nok noe nærmere fisk enn fugl med mastetoppen et lite øyeblikk. Vi begynte å lade opp til nok en jibb nord for Gullholmen. Vinden økte tilsynelatende noe ute i fjorden uten å nå oss helt den siste biten inn mot Bile. Ihvertfall nærmet Hanada seg litt igjen.

Fasit ble andreplass i klassen. Vi misstenker at vi har litt å hente på fart på kryss når det drar seg til litt. Kanskje er det rullegenoaen som melder sin begrensning. Men det får så være – man får gjøre det beste ut av det med det utstyret man har. Muligens ville vi vært bedre tjent med å gå på innsiden av Bastøya også. Vi får kanskje ikke prioritere fri vind fult så høyt neste gang. Uansett – vi hadde en super tur og skal vel være fornøyde. Forbedringspotensiale vil det jo alltid være. På utstyrsfronten er det jo greit å observere at kostnadsnivået i vår klasse ikke er like høyt som man kunne tro, og at det er mulig å hevde seg i regatta med rullegenoa for de som måtte tro noe annet. Jeg ønsker vel møtt ved neste korsvei. Vi gir ikke opp håpet om egen Balladklasse igjen. Vi skal ihvertfall stille i Færder’n og Hollænder’n neste år. Kjenner jeg gleder meg allerede!

Magne Klann
NOR 11573
Balluba 

Færder'n 2007

Dette er et referat fra Balluba og årets færder seilas. Det var rolige vindforhold, og ingen båter i vår klasse kom i mål. Likevel er vi mange erfaringer rikere, og hadde til tider en flott og spennende seilas. Det var fire ballader i klassen med Halvtonnere. De andre i klassen mistet vi raskt kontroll over. Dramatikken startet tidlig med stum misstro ombord på Balluba idet rorkulten brakk 45 sekunder før start! Skipperen, som er mer erfaern som jolle- enn kjølbåtseiler, var råhissig i starten og la seg tidlig på linja nærmest Aker brygge der det så ut tiil å lønne seg å starte. Litt for tidlig kanskje, så vi måtte slå ihjel litt tid oppe ved merket, med det resultat at vi ble liggende litt vel stille i vindøyet. Den gamle jolleseiler vet selvsagt råd, og tar rennafart for å "vrikke" båten ut av vindøyet med roret. Jeg kan fortsatt høre den destruktive lyden av gammel teak som knekker når jeg lukker øynene. Der stod den avdankede jolleseiler med en løs rorkult i hånden og så fjorårets Færder seilas passere foran øynene (da endte ferden 150m fra brygga i Son fredag morgen med død motor). Mannskapet husket samme intermezzo. Endelig skulle de kunne fortelle på jobben at de hadde seilt Færder'n. Finnes det ingen rettferdighet?

Alt dette for å gjøre en kort historie lang selvsagt, men enkelte øyeblikk varer faktisk lengre enn andre. Det tok kanskje bare 10 sekunder før vi oppdaget at det lot seg gjøre å styre med restene på 20 cm. Innen den tid hadde vi blitt grundig, og forsåvidt rettmessig skjelt ut av båten bak (ettersom vi drev over på babord halser istedenfor å vrikke oss ned på styrbord). Og rukket å tenke over hva nok en brutt Færderseilas ville føles som, for ikke å snakke om hva alle på jobben ville si? Uflaks i år også? Men det gikk altså over. Vi kom oss tilbake mot linja igjen uten å forårsake mer ubehageligheter for våre omgivelser. Mannskapet fikk sin første overhøvling (ja, den eneste tror jeg - stressnivået var jo fortsatt litt over middels) for å prøve seg med skjøtet feil vei rundt vinsjen. Det ble med en ene gangen. Likevel kom vi ganske fritt og fint ut, og slo over på babord halser, som planlagt, i retning Bygdøy. Alle Balladene bak oss! Jess! Dette skulle bli vår Færder! Utover mot Lysakerfjorden lå Non Stop like bak oss, men sakket til vår overraskelse akterover. Selvtilliten steg til tross for den lite manndige rorføringen. Skipper og mannskap fikk etterhvert summet seg såpass at vi fikk surret restene av rorkulten til det som stod igjen av metallbeslag. Dette står enda, og kunne sikkert overlevd sommeren. Men neida - den sjansen tar vi nok ikke. Ny rorkult er på tegnebrettet - laminert med teak-staver og West System epoxy skal nok holde minst like lenge som den gamle. Men jammen var det ikke andre Ballader som gikk unna også? Vi som trodde det skulle holde å slå Non Stop? Om det var fart eller veivalg som gjorde utslaget fikk vi ikke helt tak i, men plutselig var ihverfall både Thidens Prøve og Vannstryker'n foran oss. Ut fjorden mot Fornebu blåste det fin sønnavind, og vi valgte en nord-vestlig kurs nær land. Det ga først uttelling nærmere Oustøya da vinden stod friskere langs land enn lenger ute. Thidens Prøve må ha seilt fort, for de lå fortsatt godt foran. De tjente på et par gode slag langs Gåsøya før de slo ut i fjorden. Vi gikk lenger vest enn de fleste mot Høyreholmen før vi slo Sørover mot runding ved Slemmestad. Vannstryker'n og Non Stop mistet vi kontroll på, men Thidens prøve lå foran i le. Da var det bare å sette sin lit til vestlig dreiende solgangsbris og kanskje litt friskere pust fra Asker. Vinden minket over hele fjorden, men jammen skled vi ikke litt nærmere båtene i le? Båtene som startet tidlig lå tilsynelatende i vindstilla ved Slemmestad. Vi kunne bla se de blå og oransje seilene til "Eriksson" som sartet to og enhalv time før oss. Klokka var ikke engang seks, og dette så ut til å være slutten på solgangsbrisen. Vi skled enda litt nærmere Thidens Prøve i le. Noen lange og spennende timer lå foran oss. Nå var det om å gjøre å holde fart i båten og seile dit det var vind, ikke nødvendigvis korteste vei.

Vi hadde seilt så langt mot Asker vi syntes var forsvarlig uten å miste kontakten med feltet. Lenger fremme ved Asker var det tydeligvis noen striper med mer vestlig vind. Enkelte fikk brukbar fart for spinnaker eller gennaker. Plutselig oppdager vi den hvite spinnakeren til Non Stop med rød og blå stripe bak oss. De hadde gått mye lenger mot Asker enn oss. Store deler av Express-feltet lå sammen med dem. Her luktet det smart trekk lang vei, men foreløpig holdt vi lik fart. Skulle vi slå mot Asker selv om det var vekk fra merket, og vi hadde en stygg tendens til å miste farta i flere minutter etter slagene i den svake vinden? Vi lot det stå til mot merket. Non Stop fortsatte nærmer land uten spinnaker riktignok, men de tok stadig innpå. Lenger ute i fjorden lå Thidens Prøve i vindstilla. Vi slo mot land vi også. Non Stop fikk et pust inne ved land og var 500 meter foran uten at vi kunne gjøre et plukk. Frustrerende! Men sånn er det i vindstilla, når vinden er der er det for sent å være lur. Vinden hadde holdt seg en stund langs land så vi fortsatte for å henge med Non Stop og de andre langs Asker. Det tok sin tid, og innen vi rakk inn var det vindstille over alt. Særlig inne ved land. Så var det de ute i fjorden sin tur til å få vind, mens vi ble liggende ved det samme sure gule skiltet ved Slemmestad i to timer. De første båtene begynte å bryte..

Vi hadde mistet alle Balladene av syne, men prøvde å psyke oss opp igjen. Slaget var ikke nødvendigvis tapt. Pustene med vind ute i fjorden varte neppe evig, og kanskje kom nattbrisen først til oss? timene utover mot Drøbaksundet ble lange. Det kom noen pust så vi kom oss unna skiltet der båtene lå like herlig uansett retning baugen pekte. Mørket seg på mens sønnavinden blåste 2-4m/s. Stemningen var upåklagelig. Spenningen var ikke alt for stor for vår del, men når natten siger på og fjorden er full av båter som skir lydløst fram er det helt greit å være seiler. Timene gikk med varierende vind. Vi seilte brukbart igjen, og tok igjen mange båter i Drøbaksundet. Fortsatt så vi ingen Ballader, men optimismen var litt større likevel. Vi lurte på om Non Stop hadde valgt å gå vest for H-øya, men var ikke sikre. Da vi kom til Sjetteen så det ut som båtene lå ganske rolig der inne, men Non Stop så vi ikke noe til. Fortsatt kunne vi se seilet til Eriksson ute ved Filtvet et sted. Det blåste åpenbart ikke mye noe sted. Vinden uteble stort sett hele formiddagen bortsett fra noen flak her og der. Nærmere 12 frisknet det ganske greit, og vi nærmet oss endelig runding ved Filtvet. Ut breiangen reiste vi fra mange båter på noen gunstige vinddreininger. Vi holdt oss midt i fjorden, og planla å gå mot Jeløya for å få høyde og mindre strøm langs land.

Så langt skulle det vise seg vrient å komme. Vi fikk etterhvert en fin vestavind ut forbi Bevøykollen, og sørover. Lenger ute så vi at sønnavinden hadde godt tak i båtene, og vi så frem til å kjenne litt fart i skuta igjen. Vestavinden roet seg ned i et belte før sønnavinden kom. Vi ble nok en gang liggende med en halv til en knops fart uten særlig heng i seilene. Båtene foran fikk sønnavinden en etter en, og strøk utover. Vi så krusningene få meter foran båten, og begynte å forberede oss. Remedier under dekk ble stuet og alt gjort klar for en frisk kryss. Endelig løftet genoaen seg ørlite, men datt ned igjen før det ble noe fart ut av det. Krusningene forsvant sørover dit de kom fra, og båtene som hadde ligget 30m foran kunne vi knapt se lenger. Strømmen drev oss nordover, forbi bevøykollen og tilbake nordover mot Filtvet. Frustrasjonen var fullkommen. Skipperen fant fram badebuksa. Klokka var to eller deromkring, og sjansen for å komme i mål var uansett liten. Vannet var upåklagelig. Nærmere 20 grader etter den varmeste dagen så tidlig på året noensinne.

Vi bestemte oss for å seile til Horten og se om det ble noe av festen til tross for at de fleste måtte bryte. Toget av båter ut fjorden hadde klar retning samme vei. Knapt noen seil var å se utover mot Gullholmen. Vi skulle altså ikke komme i mål denne gang. Ingen andre i klassen gjorde det heller, men Non Stop og Thiden Prøve passerte Filtvet drøyt to timer før oss fikk vi vite. Non Stop hadde tjent bra på å gå vest for H-øya, men tapte på noen andre valg. Sånn var det vel for de fleste. Mindre enn 200 båter kom i mål i årets Færderseilas. Mange av dem rundet Mefjordbåen. Kanskje bør KNS vurdere en form for avkorting ved slike forhold? Vi hadde jo kommet greit igjennom ved å runde Mefjordbåen.

Takk til alle for spenningen så lenge den varte. Vi skal gjøre vårt for å holde spenningen litt lenger neste år. Da håper vi selvsagt på selskap fra flere Ballader også. Jeg vet interessen er der hos ihvertfall syv-åtte båter til. Kanskje klarer vi ti båter? Vi i styret klarer jo ikke å skape en interesse som ikke er der, men vi skal ihvertfall gjøre vårt for spre det glade budskap. Om kort tid kommer informasjon om sommerens familiemønstring, og Hollænder'n er 1-2 september. Her der det ihvertfall ikke tradisjon for vindstille!

Balluba er forøvrig lettere gjenkjennelig i sommer med nymalt blått skrog og, om jeg selv må si det, med "balluba" ualminnelig vakkert skrevet på siden. Kanskje vi treffes i sommer? En liten digresjon til bare: Det hersker jo til tider litt balluba både ombord og forøvrig i vår familie, i tillegg legges nå "pysj pop balluba" ned på NRK. Jeg benytter anledningen til en vennlig tanke. For uinnvidde er dette et barneprogram som ikke bare elskes av barna, men også av foreldre som kan sove uforstyrret til 10 i helgene.
God sommer!

Magne Klann
Balluba