Årets første seilas.

Av Knut Knutsen
S/Y Balja av Kopervik.

Solen strålte makeløst fra en tilnærmet skyfri himmel.
Det var faktisk såpass at det varmet riktig behagelig i sol-veggen.
Dagen var Skjærtorsdag, det var ingen oppgaver på min kalender, og fjorden lå der og lokket så blå og blank.
Ikke helt blank forresten, en lett bris strøk over oss, og løftet flagget som var heist til ære for det flotte vår-været.

Lysten til en tur på fjorden ligger mer eller mindre latent i oss seilere, tror jeg.
Om vinteren er den av opplagte årsaker, mer eller mindre gått i dvale, men våkner kanskje til liv et par ganger dersom et streif av sol skulle treffe øyet, på den riktige måten.
Da blir vi nesten som bjørnen i hiet, vi strekker oss gjespende og snuser mot verden mens vi hvert eneste år brummende ber vennligst om forklaring på hvorfor noen har ryddet bort seilsekken som vi slengte i en krok i høst en gang.
Men det blir som regel med det, eller kanskje med en tur ned til brygga for å se til at vår kjære har det bra.
For det blir fort en kald og lite koselig fornøyelse å seile på vinteren på våre breddegrader.

"Men når vår-sol i bakkane blenkte, fekk han hug til si heimlege stand.",  som det står skrevet.
Ja med vår-sola kommer hugen til både det ene og det annet, og som løvetannen under asfalten graver vi oss gjennom hindringene til vi finner den savnede seilsekken og vi endelig nok en gang, kan legge av gårde med årets første seilas på programmet.

Minstemann på 10, samt en kamerat ville absolutt være med, og får ta seg av seilsekken.
Som ansvarlig fader er det jo min kjære plikt å tilse at ungene lærer seg seilriggingen så tidlig som det er praktisk forsvarlig.  Jeg husker godt selv at jeg fra tidlig alder var med på dette med min fader.
Tradisjon, mine damer og herrer!
Nåvel, den unge gast har saktens forsøkt seg med dette før, men har nok helst måttet finne seg i å stille i køen bak sine 3 eldre søsken.

"Er det noe så bare spør" var ordren, og med et stort smil gikk våre fordekksgaster i gang.
"Pappa, er dette opp eller ned....................?"

Nå ligger båten slik fortøyd, i en relativt trang våg, at vi måtte til med moderne hjelpemidler for å komme oss ut slik at vi kunne heise seil.
"I gamle dager" da vi seilte klassiske båter som 12.5, Drake eller IOD,  måtte vi klare oss uten motor og saktens gikk det greit nok, men i de senere år har man lagt ut flytebrygger hvor slike flyte kan, og plassen man har å operere en båt under seil er følgelig blitt betydelig redusert.

Jeg foretrekker derfor å slippe å heise seil i bøya, når det er såpass trangt som det er omkring oss, og tar i bruk motoren.
Jeg tar ellers mer enn gjerne en seilstart fra bøya, bare for å vise "motor folket" hvordan vi seilere klarer oss sjøl!  Eller jeg seiler helt inn til fortøyning med 110% kontroll mens motorbåtfolket klør seg i hodet.
Noen gleder må man bare unne seg.

Med seilene løselig beslått, men klar til å heises gikk vi derfor for motor ut i åpent farvann for å heise seil.
Gasten hadde rortørn med beskjed om å styre opp i vindøyet, og vi fikk opp storseil, og den letteste Genuaen.
Herlig som alltid,  å få stoppet motoren, få føle at vinden tar tak i seilene og krenger båten lett mot le, mens bruset fra baugsjøen lyder som musikk i ørene.
Ansiktet til ungene viser at det ikke bare er skipperen som fryder seg.
Vi la oss på en lett slør sørover Karmsundet langs Karmøy.
Byssa var i uorden, skitne kopper fra en gang i vinter, her måtte settes inn strakstiltak og primusen kom i gang.
Skipperen påtok seg byssetørn, og dessuten å lage en trylledrikk til liten og stor, og snart satt vi med hvert vårt rykende krus og nøt en varm sol i en flott slør.
En følelse av frihet griper et sterkt og berusende tak under slike forhold, "livet er godt hver gang vinden er god".

Vi hadde for så vidt ingen planer om annet enn å seile en tur i det fine været, men da vinden falt tvers av Smørstakk, og vi hadde ligget en stund, tok vi oss sammen og fikk motoren i gang igjen.
Det var nå helt stopp med vinden, og vi kunne likegodt stikke innom naustet vårt for å se hvordan ting sto til. Jeg hadde ikke vært innom på flere måneder, så jeg var litt spent på tilstanden.
Naustet ligger på en liten øy ved Karmsundet, og plassen er lun og fin og innbyr nok til strandhogg, for besøkfrekvensen er "upåklagelig" i sesongen.
Jeg har ikke så mye imot at ordens folk jeg kjenner, tar seg den frihet å benytte brygga når jeg selv ikke er tilstede. Og jeg ser selvfølgelig bare positivt på dem som spør på høflig vis, men det kan bli litt mye av det gode iblant.  Ja en gang var det faktisk en okkupant som ville jage meg, men det var bare en Bergenser.
Ikke alle har den nødvendige oppdragelse, eller respekt for annen manns eiendom, og noen ser antakelig bare utfordringer i en låst dør, for innbrudd forekommer dessverre. Hva som er begrunnelsen for at enkelte mener de er i sin fulle rett til å låne påhengsmotoren min, antakelig for godt, vet ikke jeg, men det er vanskelig å skjønne seg på slike tenkemåter.
Jeg var derfor nysgjerrig på hva som kunne ha hendt siden sist.
Ved sundet som førte inn til naustet sto et sildesteng, og fortøyningen sperret nesten innløpet. Makelig klaring for motorbåter er ikke like god for seilbåter, men vi gled over så vidt.

En lokal sauebonde var på plass på en av naboøyene med båten sin for å sanke inn sauer som hadde gått ute hele vinteren. Nå står lammingen for tur og deretter blir det en tørn hos "frisøren".  
Artig å se hvordan de klarer å sanke inn disse frihetselskende sauene som ikke har hatt kontakt med mennesker hele vinteren. Halvt ville som de er, søker de gang på gang etter utveg for å slippe vekk, men bonden har med god hjelp av en dyktig gjeterhund trengt dyrene stadig tettere sammen på en smal odde, så det blir til slutt valget  mellom båten eller den kalde sjøen, og om litt er hele flokken ombord.


Sildestenget har naturlig nok tiltrukket seg interessen til måker. Det er et yrende liv rundt nota. Måker stuper i sjøen og gasser seg med sild så mye de orker. Gråmåke, Sildemåke, Svartbak, og Krykkje lager et herlig leven, og enser oss ikke det spor.
 Men ved naustet var alt bare såre vel, så vidt jeg kunne se. For anledningen hadde jeg glemt nøkkelen, så det fikk holde med en utvendig inspeksjon.
Bukta som naustet ligger i danner en smilende lagune mot en øy som ligger østenfor, har et relativt avskjermet innløp gjennom et smalt sund fra nord og et avskjermet utløp mot syd, slik at vi har beskyttet farvannet i alle retninger, her kan man derfor ligge trygt om det så blåser orkan fra hvilken retning som helst.

Vi tok en stopp ved brygga en times tid, og mens ungene leker gjemsel, forsøker skipperen seg på en middagslur.

Senere da vi var på vei ut sundet, var det en annerledes lyd i måkeflokken, ikke vanlig matkrangel, men mer som en hysterisk skriking, og plutselig seiler en havørn på mektige vinger over oss.
Et stolt syn, og årsaken til hysteriet hos måkene er oppklart.
Det er en sjelden gjest på våre kanter, men noen få eksemplarer har nok fast tilhold i stupbratte berghyller som det ikke er mangel på i Ryfylke, og disse tar seg muligens en tur ut til våre trakter når maten svikter innover i fylket.
Ørnen svever sydover med en hale av sinte måker etter seg.  Reirsesongen er like om hjørnet, så de er blitt noe morskere nå måkene, for eggrøvere er lite populære.

Utpå Karmsundet igjen hiver vi opp seilene for nå blåser det en fin seilebris. Ungene følger med på krengningsindikatoren, og jubelen står høyt når vi passerer 23 grader.
Vi får en fin seilas, men antakelig har vi kråkeboller på kjølen for vi holder ikke mer enn en 4 –5 knop, og burde minst holdt 7.
På kryssen hjemover, merker vi at det mangler endel på at temperaturen er på den behagelige siden.
Ennå er det vinter i luften, og det var godt å komme i havn igjen.
Ungene strålte om kapp, og jammen hadde de fått farge i fjeset.
Årets første seilas hadde vært begivenhetsrik for liten og stor, og jeg hadde fått testet noen modifikasjoner jeg hadde gjort i løpet av vinteren.

Sesongen er innledet, men det blir neppe fart i båtlivet før ennå en måned har gått.
Kråkeboller og sjøstjerner må skrapes av kjølen før sommerens seilaser kan starte, men banker ikke pulsen alt litt raskere ved tanken på kommende sesong?
Tanken på en sesong stinn med måkeskrik, glad barnelatter, solglitter på stille vann eller frisk sjøsprøyt rett i fjeset.
Senere de stjerneklare høst aftener  med fyrseilaser, morild og trolsk måneskinnsstemning.
Har vi noen grunn til annet enn å fryde oss makeløst over alt dette som ligger foran oss?